Det er et gammelt korrekturlesing-triks som innebærer å lese et stykke bakover for å finne avvik som sinnet ellers ville automatisk korrigere. En lignende opplevelse skjer når du snubler over Iñigo Manglano-Ovalles nye installasjon på Mass MoCa. Tyngdekraften er en styrke å bli regnet med tar et ikonisk eksempel på moderne arkitektur, Mies van der Rohe's ukomplette 50 × 50 House, og bokstavelig talt vender det på hodet.
På en gang skulptur og situasjon er det omvendte huset fylt med suspendert miesiske møbler og tilbehør, men noe er galt. Ved nærmere undersøkelse ser vi skjærene til en ødelagt kaffekopp - det eneste tilsynelatende tyngdekraften - med innholdet sølt på det rene hvite taket. Med jevne mellomrom dukker det opp engstelige stemmer fra en forlatt iPhone som ligger på bordet.
Det fem-siders essayet som følger med utstillingen, trekker på en rekke kilder innen film, kunst, litteratur og filosofi for å prøve å forklare hva som skjer her. Men de av oss som er interessert i arkitektur og design, vil sannsynligvis bli trukket til det stykket ser ut til å si om arven etter modernismen.
Var den utopiske visjonen til Mies og hans årskull i beste fall et uferdig prosjekt? Hvordan kan vi forlate disse idealene i en tid der behovet for massehus virker mer desperat enn noen gang? Hvordan utfordrer dette stykket din oppfatning av modernismens farer og muligheter?
