![DIY Hjemmeinnredning: 5 morsomme høstdekorasjonsprosjekter for inngangspartiet](/uploads/acceptor/source/70/no-picture2.png)
Fysiske medier er døde. Det er sløsing, upraktisk og mister trekkraft dag for dag. Så hvorfor fortsetter folk å holde på vinylkolleksjonene sine? Er det en generasjon ting? Eller er det noe med digitale medier som rett og slett ikke “føles det samme”? Våre tanker om fremtidens digitale medier, etter hoppet.
Hvorfor får daterte digitale bilder en så dårlig følelsesrespons sammenlignet med bilder laget av film? Verdsetter vi det mindre fordi det krever mindre arbeid? Blir vi utsatt for så mye av det i disse dager at vi begynner å bry oss mindre? Er det hvis Facebook er skyld? Er minner mer eller mindre tilgjengelige nå som det er så enkelt å registrere livene våre?
Tarmen reaksjon. To ord. tangibility og ofre. Materiellheten taler for seg selv. Jeg tror den enkle handlingen med å eie et fysisk objekt lett bygger sammenhengen mellom kollektivisme mellom eier og gjenstand. Vinyler, CDer, DVDer og fysiske fotoalbum gjorde denne håndgripelige kollektivismen lett tilgjengelig for mainstream-forbrukeren. Når det hele ble digitalt, slo # * t viften. Folk ser eller forstår ikke digitale gjenstander på samme måte som virkelige gjenstander i verden. Hvorfor?
Det er faktisk ganske enkelt. Vi gir plass til de tingene vi verner om. Hvis noe tar plass i vår verden, har det sannsynligvis mer verdi for oss enn noe som ikke gjør det. La oss ta for eksempel: mat. Mat tar plass. Mye av det. Men gjør det på en måte at det holder seg lokalisert til kjøleskapet (vel, for de fleste av oss rene folk uansett). Deretter er det kokkene. For kokker er mat deres verden. De vil gjerne rive ned en vegg for mer plass til matlaging og lagring. Nå, sett frem mat som kan komprimeres til miniatyrkuler, hvor du enkelt kan passe et års måltider verdt til en liten beholder uten kjøling. Ville mat verdsatt det samme da? Sannsynligvis ikke. Entusiaster, antar jeg, vil nok fortsatt prøve å kjøpe helt naturlig økologisk. Du vet, fordi de vil illustrere for andre hvor mye de elsker (og setter pris på) mat.
Den samme metaforen fungerer for komprimert lyd og andre digitale medier i dag. Fordi alt kan stappes inn på 1 TB harddisker, føler vi naturligvis at musikken, bildene og filmene våre har mindre verdi fordi de er så lett å transportere. Replicable. utskiftbar. Entusiaster vil fortsatt kjempe for vinyl fordi det er den "originalen." Det er det som er "det beste."
Jeg vil gjerne se hvor denne forestillingen om "beste" kommer fra. Er det god markedsføring? Tradisjon? Teknologi kjepper som kommer og liker veldig godt mote? Hvordan sikrer en i medieproduksjonssektoren en strategisk fordel i dagens digitale tidsalder der mediet blir sett på som en medfødt underordnet, kontinuerlig datert og enda viktigere, mangler en følelsesmessig respons hos menneskene som samles dem?
Ærlig talt, det er vanskelig for oss å si (du forventet ikke at vi skulle løse dette puslespillet over natten, var du?). Faktisk har RIAA og MPAA vært i problemer en god stund nå helt siden bredbåndsinternet tok fart. Folk leter etter bekvemmelighet og medieselskapene har vanskelig for å skape den "verdien" folk en gang så i gamle medier. Vi tror de har en lang vei foran seg hvis de ikke finner ut hvordan de skal imøtekomme folks ønske om å samle, selv om det betyr å forlate den daterte forretningsmodellen deres.
Hva syns dere? Er det mulig å ha det samme intime forholdet til mediene våre uten å måtte ty inn gå motsatt retning (skrive ut bildene våre, brenne CD-er, andre ikke-grønne og daterte løsninger ...)? Er det noe håp for RIAA og MPAA om å få et grep om forbrukere med internettets allestedsnærværende?