Vi har fanget opp litt lesing og har akkurat nå kommet til svensk designer og strateg David Carlsons vårrapporten om 2010, som hevder at den er det “På tide å revurdere design.” Problemet er at besettelsen av nyhet forurenser planeten og dette "Estetisk spredningstilstand... har nådd akkumulerende og ødeleggende nivåer, når det gjelder tap av mening, verdi og identitet."
Han siterer noen få eksempler. I den høye enden kommer ikke iPhone til "ekte" -funksjonalitet fordi den krever en ekstra beskyttende hud som kan bygges inn i produktet, mens McDonald's Happy Meal-lekene i den lave enden har så liten verdi designet i dem at de raskt er uønskede og forkastet. Et annet klassisk eksempel er stolen, som fortsetter å bli redesignet tusenvis av tusenvis av ganger selv om vi har mange gode stoler på markedet.
Det er mange gode fangstsetninger i artikkelen - som f.eks "Design handler ikke lenger om livsstil, men livssyklus," og det er vanskelig å være uenig med mye av innholdet. Det er også flere punkter som vi skulle ønske ble videreutviklet. Påstanden om at design er mindre enn hundre år gammel og har lidd av sin egen suksess, noe som fører til unødvendige produkter og
"Ikke midlene til å svare på autentisk menneskelig behov." Et utsagn som dette får oss til å undre oss når forfatteren tenker design egentlig begynte, hvorfor det startet i vene det gjorde, og hva hindrer det i å svare på autentisk behov. Det er også en underliggende spenning i at dette er en trendrapport som er kritisk til nyhet.Når det er sagt, er stilen på rapporten målbevisst strøm av bevissthet, den er veldig lesbar, og den bruker språket til slagord og utrop for å gjøre noen veldig gode poeng. Og uroen i kjernen av rapporten ligner på spenningen som står overfor designverdenen som helhet: Hvordan tar vi i bruk en mer bærekraftig tilnærming til design når det fremdeles er slik etterspørsel etter nyhet - både fra forbrukere og produsenter?
Rapporten synliggjør noen få designere og tenkere som forbilder. William McDonough’s og Michael Braungart’s Vugge til vugge filosofi er ett eksempel på en gjennomtenkt løsning. Tom Dixons pressede gresskina-kopper hylles for deres biologiske nedbrytbarhet, og ecuadorianske Kuntiqi-surfebrett roses for å bruke fornybart balsatre og giftfri linfrøolje i stedet for isopor og polyuretan.
Carlson avslutter med å konstatere at det er det "Tid for design til å ta på seg mantelen av ansvar, for ikke å ignorere det som skjer rundt oss." Det vi lurer på ved slutten av stykket er om design som helhet er klar til å bli tenkt om. Hvordan kan eller vil bærekraftig design komme ut fra frynsene og overhale mainstream McDonald's Happy Meal måte å gjøre ting på? Det er flere spørsmål enn svar i dette stykket, og gapet mellom langsiktig designtenking og kortsiktige markedsbehov forblir uhemmet. Eller, med ord fra David Carlson, hvordan vil vi gjøre det “Overskride normen og forlate verden et bedre sted enn vi fant den”?