Som produktene vi valgte ut? Bare FYI, vi kan tjene penger på lenkene på denne siden.
Interiørarkitekter Hillary Thomas og Jeff Lincoln forklarer hvordan de skapte et moderne, glamorøst utseende i et hus fra 1960-tallet.
Eric Piasecki
Hillary Thomas: De ville fortalt deg ting som ville gjort J. Edgar Hoover rødmer.
Jeff Lincoln: På 1960-tallet var det hjemmet til Joseph Alsop, den politiske spaltist. Alle fra John F. Kennedy for å besøke diplomater som deltok her, så vi ønsket å opprettholde den sofistikerte salongfølelsen.
HT: Huset får deg til å ønske å ta på deg Chet Baker og få alle Mad Men med en pakke sigaretter og en shaker full av gin martinis.
Er det klassisk Georgetown-arkitektur?
JL: Nei ikke i det hele tatt. Det er en moderne, internasjonal stildesign fra 1960, og spøkelset fra forrige dekor - Maison Jansen-stil - var fremdeles i bolig.
Er denne paletten din sofistikerte tak på det amerikanske flagget?
HT: Det er vår elegante, patriotiske ode til Georgetown. Stuen hadde eboniserte gulv og hvite tak, og vi la til de røde lysekronene fra Murano-kloden og integrerte turkis fra baksiden av kjøkkenet. Disse flisene påvirket paletten i hele huset - til og med det rosa solariet og spisestuen i gull har innslag av blått.
Den svarte og hvite foajeen er et unntak.
JL: Vi liker begge snappy arkitektoniske løsninger - som det mønstrede gulvet og stripete tapet - som gir svart-slips panache til små mellomrom.
HT: Så snart du går i huset, sier foajeen: "Hold fast i buksene, folk!"
Hvordan kom du til denne livlige blandingen av 40-tallets franske, Park Avenue posh og Georgetown storhet?
JL: Vi vokste begge opp i Locust Valley, New York, en bastion av tradisjonalisme. Så vår smak er lik. Berøringsstengene mine er Jean-Michel Frank, Giacometti og Billy Baldwin.
HT: Og Jeff og jeg er begge jomfruer, så vi er veldig store på symmetri. Han bringer klassisismen, og jeg legger til det morsomme og lunete - jeg er en stor fan av Dorothy Draper og teatraliteten til Tony Duquettes Dawnridge.
Stuen kunne lett sitte på 16, men den ser ikke uoversiktlig ut. Hva er din hemmelighet?
JL: For meg er et godt proporsjonert salongbord rullesteinen din i dammen - alt krusning derfra. Vi brukte et to-lags salongbord av glass og stål med et par skreddersydde geometriske sofaer som har veldig tynne armer. For ekstra sitteplasser brukte vi avføring som kan tømmes bort. Lucite-baserte spillbord og glass-toppet Billy Baldwin aksentbord har et åpent utseende, slik at rommet ikke virker tilstoppet.
HT: Hvis du vil at et rom skal se lyst ut, bruk møbler med pynteben og unngå lenestoler, spesielt de som har armene brede nok til å holde et glass. Det skal alltid være nok bord spredt rundt til at folk kan sette drinkene sine ordentlig ned.
De innebygde speilene under vinduskarmen i stuen er så smarte. Hvordan ble det til?
JL: Det er en annen hemmelighet. Syltene var latterlig høye, og gardiner i full lengde så bare ikke bra ut. Så vi la til speilvendte paneler for å skape utseendet til gulv til tak-vinduer.
HT: Du kan også oppnå den effekten ved å henge en romersk skygge høyt over toppen av en kort vindusramme. Bare dra aldri skyggen helt opp.
Merket behørig. Du tar absolutt vindusbehandlinger på alvor, ikke sant?
HT: Windows trenger en sterk personlighet. For gardinene brukte vi firkantede nikkelstenger med firkantede ringer, som er virkelige og uventede, men som også har en ren arkitektonisk profil.
JL: Rene ser masete og gammeldagse ut for oss. I stuen brukte vi silkegardiner med en gresk nøkkelkledning som binder seg til alle de nyklassiske motivene i rommene. Vi drepte mange fugler med den ene vindusbehandlingen.
Jeg legger merke til at du også liker nyklassiske X-baserte møbler. Hvorfor treffer X stedet?
JL: Jeg er en sucker for noe med et X-motiv. Det er tidløst og har blitt tolket på så mange måter. Mange mennesker snakker om eklektisisme som om du kan kaste alt du vil i et rom, og du har å finne designkontinuumet som går gjennom historien og lar deg blande ting med en intelligent begrunnelsen. For meg er det X-motivet.
Du er heller ikke sjenert med papir og maling, er du?
JL: I gamle dager av Park Avenue-vertinner ble det ansett som déclassé å bruke bakgrunnsbilder. Du trengte FFF - Fine French Furniture - og en god malingsjobb. Å lakke et rom betyr ukes rot, og tapet er hvetepasta, to dager, og - voilà! - du får et sterkt synspunkt.
HT: Jeg elsker et malt himling. En glitrende takbehandling kan forene hele rommet. Vi lakkerte spisestuehimlet i lyserosa og brukte sølvblad på kuppelen i taket til den venetianske pussede rosa solstuen. Begge disse rommene glitrer som koselige små juvelbokser.
Er det noen farger du ikke kan overholde?
HT: Jeg hater oransje og blå sammen, selv om jeg elsker dem hver for seg.
JL: Celadon er en wishy-washy, hverken-her-eller-der-farge. Og jeg har ikke tenkt å lage en rød spisesal. Det er tiltalende med det første, men etter en stund vil jeg løpe fra det.
Hva hever ellers et rødt flagg av designkatastrofe?
HT: Hvis jeg ser til og med ett primærfarget plastleketøy i stuen, gir det meg alvorlig angst.
JL: Pinball maskiner.
Hvilken trend ønsker du bare ville slutte allerede?
JL: Denne kulturen av samtidens navnekunst som bare er så pretensiøs. Hvis jeg ser enda et Damien Hirst spinnmaleri eller Anish Kapoor polert skiveveggskulptur... Og så mye som jeg hater å si det, fordi jeg liker det så mye, er David Hicks grafiske geometri overeksponert.
HT: Jeg er så over det industrielle gjenvinne utseendet. Jeg mener, vær så snill, folk - vil du ha noe som ruster i stuen din? Jeg vet ikke en gang om det fungerer på hems lenger.
Hva er et av dine skyldhemmelige shoppingsteder?
JL: Jeg må innrømme at jeg liker Ikea.
HT: Jeg er sikker på at Jeff vil krype, men noen av de største tilbehørsavtalene mine kommer fra Ross Dress for Less. Du vet, bra design trenger ikke å koste en formue.
JL: Skjønt jeg foretrekker det!