Å legge flere mønstre i et rom - det er greit. Oppmuntret, til og med. Men å bruke samme mønster om og om igjen og om igjen i det samme rommet kan være... litt mye. For moderne øyne kan dette soverommet på 60-tallet se masete eller dyrebare ut. Du ville aldri se dette i et moderne rom... eller ville du det?
Dette moderne rommet, oppdaget på sidene til Lonny, er fremdeles litt av et mønster-splitt. Men de beherskete sengetøyene på sengen, og de begrensede møblene i rommet, får dette til å se koselig og omsluttende ut enn gal og overveldende. Gitt imidlertid at det ikke er et blikk for alle. Denne plassen er langt fra minimalistisk.
(Interessant nok er mønsteret på bildet over, kalt ‘Lhasa’, fra Brunschwig & Fils; så er mønsteret i toppbildet, kalt ‘Verrieres‘(Og fremdeles i produksjon). Toppbildet er fra Peak of Chic.)
Her er nok en titt på fra Rue Magazine. Gjentakelsen av det samme mønsteret på veggen, på sengen, og i gardinene bak sengen gir alle disse funksjonene en viss sammenhengighet: de føles nesten arkitektoniske. (De minner meg også litt om
dette.) For å forhindre at alt dette mønsteret skader øynene dine for mye, er alt annet i rommet ganske enkelt: svarte vegger, svart gulv, hvitt sengetøy, svart og hvitt teppe. (Og selvfølgelig en Lalanne-sau. En del av enhver behersket design.)Flisemønsteret på dette soverommet (fotografert av Philip Harvey og oppdaget The Style Saloniste) gjør trippel plikt som veggtepper, gardiner og tapeter. Jeg elsker hvor koselig all repetisjonen og de myke tekstilene føles: mønsteret er mindre kontrastig enn de i de to rommene ovenfor, så det er mindre uttalende, men også lettere for øynene.
Og her er et siste eksempel på stilen, fra Vogue Living Australia. Jeg tror det er mest tro mot originalen, og det er også min minst favoritt - for meg, alle disse blomster! Florals! Florals! bare les litt for chintzy. Men kanskje denne er din favoritt? Det virker veldig atrendy, noe du vil elske eller hate like mye 30 år fra i dag som du gjør nå. Elsker du utseendet? Er sprøtt allover mønster koselig og merkelig tiltalende? Eller skal det holde seg i fortiden?
