Vi kjenner nok alle minst en person som har dårlig smak - du vet, den vennen du har hvor, når du er invitert over til huset deres, håper du mot håp om at de ikke spør deg hva du synes om hva som helst. Men hva er 'dårlig smak' likevel? Hva betyr det å ha god eller dårlig smak, og hvorfor liker folk tingene de gjør? Forfatter og filosof Alain de Botton har en fascinerende teori.
I følge de Botton er smak - den bestemte stilen til ting du velger å omgi deg med - et forsøk på å skape balanse. Så noen hvis liv er spesielt kaotiske, kan bli trukket til rolige, minimalistiske interiører noen som følte seg utslitt av bekymring og krav i det moderne liv, kan føle seg trukket til varme, rustikke stiler.
Men hvordan kan du gjøre rede for såkalt ‘dårlig smak’? De Botton definerer stort sett dårlig smak som overflødig av noe slag (mens den medfølgende videoen, noe snarkig, byr på Michael Graves og Frank Gehry-bygninger som eksempler på nevnte overskudd). De Botton mener at mennesker som omfavner overflødig, gjør det som et middel til å håndtere traumer av noe slag, som gjør opp for noe som er, eller en gang, er alvorlig savnet fra livet. Så nouveau riche-typer, plutselig konfrontert med midlene til å tilbringe etter en levetid av nøysomhet, omfavner glede og glede, mens folk fanget på den lave enden av den økonomiske stige, uten muligheter foruten å jobbe grublerende, takknemlige jobber, har en tendens til å omfavne sentimentalitet, og finne i innredning vi kan anse som en cluing av en varm flukt fra den nådeløse slipe i hverdagen liv.
I følge de Botton er ikke dårlig smak noe vi trenger å ‘fikse’ - fordi det er symptomet, ikke problemet. Dårlig smak er "et traume skapt av en dårlig ødelagt og ubalansert verden," og hvis vi bare kan skape et mer rettferdig, rettferdig samfunn, vil glattet overskudd forsvinne for alltid.
Det er en fin idé - og en som kan hjelpe deg med å forklare hvorfor alt i Skandinavia er så jævlig vakkert. Men ta det for langt, og det begynner å høres litt pseudovitenskapelig ut. Jeg elsker moderne design, og ifølge videobillederne av moderne, minimalistisk design trekkes denne stilen fordi deres interiørliv er så kaotisk. Ok greit nok. Men jeg liker også veldig godt farger. Er det fordi jeg føler at livet mitt ikke er... fargerikt nok? Blir jeg trukket til farger av en slags eksistensiell kjedsomhet? Og hvorfor har min smak forandret seg i løpet av livet mitt? Drives det av skift i personligheten min, eller noe mer eksternt?
Hele argumentet forutsetter også at dårlig og god smak er monolitisk. Hvis dette er sant, hvem er egentlig personen som får bestemme hva som er bra og hva som er dårlig? Noen mennesker elsker Beaux-Arts-arkitektur - det er faktisk en av tingene som gjør Paris så fantastisk. Men andre som foretrekker mer minimalistiske stiler, kan holde på denne typen bygninger som et eksempel på det overflødige de Botton bestemmer seg for. Hvem har rett?
Fransk filosof Pierre Bourdieu, i boka hans Skillet: En samfunnskritikk av smakens dom, argumenterte for at det ikke er noe som heter objektivt god eller dårlig smak, og at "god smak" bestemmes av den regjerende klassen i en samfunnet som en måte å skille seg ut fra mindre mektige klasser, og etablere de tingene de liker på en eller annen måte overlegen. Den tyske filosofen Georg Simmel bemerket at så snart mote er adoptert av de lavere klasser, de vil bli forlatt av overklassen, et fenomen som kan forklare hvorfor det som utgjør ‘god smak’ stadig skifter.
I følge disse to, ting foretrukket av lavere klasser (eller av de nylig velstående, som kulturelt sett ikke virkelig assimileres i overklasser) er ikke objektivt dårlige: de anses bare for å ha dårlig smak fordi folk som liker dem ikke er de som lager regler.
Det er mye mer som kan sies om dette, men forhåpentligvis vil dette gi deg mye å tenke på når du er hjemme hos vennen din som samler de rare dukkene. Kanskje er smak - akkurat som skjønnhet - i øynene til betrakteren.