Jeg flyttet nettopp ut av et 4-roms hus der jeg bodde sammen med kjæresten min og hans 2 barn. Vi brukte 6 år sammen til det bare ikke fungerte mer. Så jeg befinner meg på en ny mindre plass - en ett-roms leilighet full av muligheter, full av nyhet. En del av det håpet kom fra å kvele tingene mine. Når ferien og et nytt år nærmer seg, føles det flott å ha plass til mulighet.
Med alt forbruket og shoppingene som skjer de neste par ukene, er det fint å skape plass i huset, i skapene, i skapet. Det føles godt å ikke ha ting som sprenger ut av holdeplassene sine. Det er hyggelig å ha plass til det ukjente. For vakre ting. Når jeg lager plass og er gjennomtenkt over det livet jeg ønsker, stiller jeg meg disse spørsmålene:
• Elsker jeg det? Dette er nummer én. Hvis jeg ikke elsker det, er det ute.
• Bruker jeg den? Noen ganger tror jeg at jeg trenger noe, eller at jeg bruker det, men i virkeligheten har jeg det ikke.
• Føler jeg meg bra når jeg ser på dette objektet?
• Holder jeg det utenfor skyld eller fordi jeg 'burde'?
Med mindre ting har jeg mindre å ta vare på, spesielt sammenlignet med et stort hus og mange mennesker i det. Nå har jeg mer plass til å møte nye venner, bruke mindre tid på å rydde og korrigere tingene mine, jeg har plass til å puste.
