Ah, 2009. Året som første gang boligkjøpere i Amerika ble stort sett incentivisert av statlige midler å komme seg ut av sine bittesmå, beige studentleiligheter og investere i deres første hjem. Høres bra ut, ikke sant? Så det er akkurat det mannen min og jeg gjorde!
Da vi la ut på hjemmesøket, studenter på begynnelsen av 20-årene, hadde vi to råd fra våre fantastiske og tolerante Eiendomsmegler i tankene:
Vare nummer en viste seg å være en strekning for oss, men vi holdt oss til det. Vi valgte etter hvert et hjem på delt nivå i et fantastisk nabolag. Selv om vi ikke elsket split-level-konseptet - OK, vi hater det split-level-konseptet (ingen krenkelser for deg huseiere på delt nivå) - vi bestemte oss for å velge det store nabolaget og legge inn litt kjærlighet (og penger) ombygging.
Vi var i stand til å renovere fordi vi fulgte det andre rådet fra agenten vår. Vi kjøpte godt under budsjettet, noe som ga oss muligheten til både å renovere og få det boliglånet betalt så snart som mulig. For meg var regnestykket tydelig: Jo lenger jeg betalte pantebetalinger, jo mer ville det koste huset. Vi var ikke interessert i å være i gjeld før pensjonering, så vi planla å gjøre det
ekstra pantebetalinger og liker å ikke betale mer renter enn vi absolutt måtte på lånet.I løpet av de neste årene justerte vi daterte planløsninger, gjenopprettet DIY-prosjekter som ble borte galt fra de tidligere eierne, og generelt gjorde huset vårt til vårt eget. Vi betalte også aggressivt ned pantelånet vårt - matematikeren i meg var stor tilfredshet med å se hovedbalansen synke raskt.
Ja, Jeg tenkte for meg selv, vi spikrer denne “voksne” tingen! Komme ut av gjeld! Lev gratis!
Og så, etter å ha tilbrakt åtte år i hjemmet, ankom vi en tomt vri.
Denne plottvridningen var nettopp det - et plott. Vi hadde muligheten til å kjøpe mye og designe vårt eget hjem. Og hvem ønsker ikke å designe sine eget hjem? Mannen min var klar til å hoppe ved denne muligheten, og det var jeg også... mest. Min eneste ulempe var at dette ville kaste en viktig skiftenøkkel inn i min nåværende plan der "drømmehjem" først og fremst ble oversatt til "betalt av".
Hva med alt arbeidet vi allerede hadde gjort i vårt nåværende hjem? Vi hadde valgt finish og produkter som vi elsket fordi vi hadde tenkt å bli der. Ville vi noen gang se pengene fra investeringen igjen? Hva med pengene vi har spart ved å betale ned saldoen og unngå renter?
Igjen ropte matematikeren i meg: En ny design vil sikkert bli større, og det føles som et gigantisk skritt bakover, økonomisk sett.
Men det var ingen som benekter at huset vårt, selv om det var fantastisk på mange måter, ikke var vårt drømmehus. Hvis vi skal ha et drømmehus, vil jeg gjerne ha det før og senere, Jeg tenkte, Jeg vil bo i det, være vertskap for fester og bli irritert over barna mine for å flasse opp veggene. Jeg innså at et hjem vi kjøpte og prøvde å skreddersy etter vår familie og livsstil, aldri ville komme i nærheten av å passe så bra som et hjem bygget rundt våre behov.
Ærlig talt, hvis pantelånet vårt allerede hadde blitt betalt, ville sannsynligvis min pragmatiske selv antydet å gi partiet videre, spare de neste årene og deretter bygge en hytte eller fritidshus. Hvem handler i et nedbetalt pantelån for en nybygg? Galskap! Men den gjenværende saldoen på pantelånet mitt ga meg det presset jeg trengte for å godta en ny utfordring.
Så mye arbeid som vi hadde lagt ned i det første hjemmet, jeg vet at det aldri ville vært vårt drømmehjem. Beina var bare ikke der. Min mann og jeg er så heldige at eiendomsmarkedet er stort, så vi får pengene vi investerte mens jeg pusset opp kontant igjen - men jeg var ikke klar over hvilken risiko det kunne ha vært da vi pusset opp. Vi investerte ivrig i huset vårt, både i ombygging og ekstra pantebetalinger. Jeg kan forlate det huset på gode vilkår: håper at de nye eierne av huset vårt vil sette pris på det vi har gjort, men også ha det bra med dem å gjøre det til sitt eget.
Så ja, jeg har en husbetaling. Vi har en pantebetaling denne gangen neste år også, men det vil være en betaling for vårt nye hjem: en med en ny designutfordring av meg selv å møte. Og jeg synes det føles bedre - mer spennende - enn det ville ha følt å bosette seg i den veldig nærme komfortsonen til en avbetalt starter hjem.
