Navn: Dan Bailey
Type prosjekt: Ombygging av kjøkken
Plassering: East Boston, Boston, Massachusetts
Type bygning: Leilighet i 2. etasje i et gresk-vekkelses radhus
Riving kan være en veldig katartisk opplevelse. Å rippe opp et gulv eller rive ut en haug med gamle skap, får deg til å føle at du virkelig har oppnådd noe, som om du har startet en prosess med fornyelse. Og noen ganger føles det bare bra å ødelegge ting. Spesielt hvis de tingene er like stygge og ikke-funksjonelle som kjøkkenet mitt var før jeg startet denne oppussingen. Men på et eller annet tidspunkt under riving blir disse tilfredshetsfølelsene til frykt og angst. Du begynner å spørre deg selv om du noen gang vil ha et funksjonelt kjøkken igjen, og mengden arbeid som gjenstår for å gjenoppbygge plassen virker uoverkommelig. Jeg har nå nådd dette punktet.
Denne siste uken kom entreprenøren min og hjalp meg med å koble fra søppeltømming og synke. Med vasken ute av veien kom benkeplaten og underskapene ut uten problemer. Som jeg nevnte forrige uke, var veggene bak skapene laget av kryssfiner spikret direkte inn i de originale gipsveggene. Entreprenøren min og jeg snakket om å forlate kryssfiner, henge skap over den og lappe den med gips. Men til slutt virket dette som om det ville skape mer arbeid for oss og aldri ville se riktig ut. Bedre å starte med en ren, flat overflate. Så vi dro kryssfinerarkene ned. De kom lett ned og tok bare noen få biter med seg. Men med gipsen nå utsatt, kunne vi se at den var i skikkelig grov form - den smuldret og falt bort fra veggen i store biter med selv den letteste berøringen.
Jeg vet at noen mennesker ikke liker gamle gipsvegger. De liker ikke det faktum at gipsvegger aldri er helt flate, at de ofte har lite sparkelmerker og andre ufullkommenheter, og at de er utsatt for sprekker. Men jeg er ikke en av disse menneskene. Jeg ser på disse ufullkommenhetene som bevis på at noen bygde veggene opp fra bunnen av for mer enn hundre år siden. Gips er også mye mer lydisolert enn gips. Og på toppen av alt har jeg vært motvillig mot å fjerne gipsvegger på grunn av rotet jeg visste at det ville skape. Av disse grunnene har jeg lagt ned mye arbeid i å lappe og gjenopprette gipsvegger i andre rom i leiligheten. Så jeg ble skuffet over å finne ut at veggene på kjøkkenet rett og slett ikke kunne reddes.
Vi strippet alt gipset fra kjøkkenveggene. Da ark med gips krasjet mot gulvet, løftet de en gigantisk sky av støv, som krøp rundt hjørner, ned gangene og under lukkede dører, og til slutt slo seg ned på alt. Gipsen var så løs at hele prosessen med å skrape den av veggene tok hele 15 minutter. Men den pågående prosessen med å rydde opp i det resulterende rotet har tatt timer med feiing, støvsuging og sveising.
Med veggene, skapene og apparatene og slippetaket er borte, er kjøkkenet nå en stor, tom, tom skifer. Den tilstøtende spisestuen fungerte derimot som den midlertidige dumpingplassen for alt rusk av kjøkken. Da det store rivningsarbeidet var ferdig den siste uken, var minst 80% av spisestuen dekket av rusk. Senere på uken lastet entreprenøren min og jeg opp pickupen hans med alt splintert kryssfiner, flate skap, poser med gips, og alt annet vi har fjernet fra kjøkkenet, og tatt det med til avfallshåndtering senter. Siden avhendingssentralen belaster vekt, fant jeg ut at det gamle kjøkkenet (minus apparater) veide 1280 pund.
Nå som riving stort sett er gjort, må jeg flytte tankesettet mitt fra å ødelegge ting til å faktisk bygge noe. Det føles som om jeg har en lang vei å gå.