Vi prøver alle på forhånd å være mindre limt til telefonene våre, ikke sant? Så hva skjedde da jeg ved et uhell la telefonen hjemme hjemme for... gispe... en hel dag? Det var en emosjonell berg- og dalbane med noen ganske solide takeaways. Her er tidslinjen min.
9:15 - Jeg hopper nedover i t-bane trinnene, skyver kortet mitt og skyver gjennom turnstilen akkurat når toget drar inn på stasjonen. Heldig! Jeg går inn i bilen og strekker meg etter telefonen min for å hente den siste Kindle-boken. DET ER. IKKE. DER. Uheldig!
9:16 - Stjålet? Jeg tror ikke det. Jeg tretter opp trinnene mentalt. Jepp, jeg koblet den til for å prøve å ta noen ekstra minutter med ladejuice. Dummy. Gjør det aldri!
9:17 - Jeg er ikke stolt av det, men jeg begynner å få panikk litt. Mitt sinn går gjennom alle mulige scenarier som kan skje meg uten telefon. Bli borte? Helt, det skjer hele tiden med GPS. Mangler viktige tekster og samtaler? Mulig. Jeg vet ikke om dere vet dette, men jeg er ganske god. Jeg blir sannsynligvis oppover av tre, kanskje til og med fire helt ikke-essensielle og vanligvis sladderrelaterte tekster om dagen. Og jeg må svare øyeblikkelig på dem.
9:45 - Ankom ved pulten min og slå deg til ro. Nå etter at telefonen min skal sette den ut på skrivebordet mitt. Å rett. Logg på e-post og føler meg merkelig koblet fra at jeg bare har ett sted å sjekke den. Så start en tankespiral om hvordan jeg er for avhengig av teknologi og savner livet mitt. Så begynn å tenke på hvordan selv nå, uten at telefonen fysisk er til stede, den fremdeles bruker en god del av oppmerksomheten min og sannsynligvis gir meg teknisk nakke.
11:25 - Skjønner at jeg glemte å fortelle kjæresten min noen viktige nyheter knyttet til hundevandring den morgenen. Søk etter at telefonen min skal sende ham en tekst. Jeg får virkelig ikke dette. E-post i stedet. Alt er i orden.
1:15 - Jeg går for å spise lunsj. Det er en fin dag. Jeg ser meg rundt og nyter den korte spaserturen til salatstedet mitt. Jeg venter i kø for å betale, og jeg kan ikke trekke ut telefonen min, slik 95% av de andre linjeliterne gjør. Jeg ser på dem i stedet. Det er ganske gøy. Jeg føler at jeg liker denne ventetiden mer enn de er. Vinner jeg faktisk på livet akkurat nå?
3:15 - Jeg husker at jeg møtte en venn etter jobb og panikk. Hun prøver nok å komme i kontakt med meg og bekrefte planene våre akkurat nå! Jeg e-post henne. Hun hadde også glemt. Vi bestemmer oss for å møtes på et bestemt tidspunkt på et bestemt sted fordi jeg ikke bare kan ringe henne.
3:24- 5:12 — Jeg finner meg selv å ringe etter telefonen flere ganger for egentlig, ingen grunn i det hele tatt bortsett fra at det føles rart å ikke gjøre det. Muskelminne er en skummel ting.
6:34 - Jeg bruker datamaskinen min til å kartlegge en rute til restauranten der jeg skal møte vennen min. Det er komplisert. Jeg skriver det ned på et papir og legger det i vesken. Du vet, som gamle dager.
7:12 —Jeg forlater og følger nevnte instruksjoner til brevet. Likevel kan jeg ikke finne dette stedet. Antall bygninger i New York er nesten ikke-eksisterende. Jeg lurer på. Jeg lurer på. Det er irriterende og stressende og kaldt. Jeg er sen (Antagelig! Jeg kan ikke en gang sjekke tiden! Ahhhh!).
7:45 - Jeg husker at jeg er omringet av mennesker, mange andre mennesker som bor i dette nabolaget. Jeg velger en snill gentleman og ber ham om hjelp. Han hjelper meg. Jeg er på feil blokk.
7:49 - Jeg kommer til min destinasjon og ser venninnen min sitte i baren og lese telefonen hennes. Jeg føler meg litt overlegen. Vet hun ikke at den tingen dummer kreativiteten hennes og gir henne teknologihalsen? Jeg antar det ikke.
Takeaway? Teknologien min er morsom og det hjelper mye av tiden, men det er også skummelt hvor mye jeg har kommet til å stole på noe som ikke er min egen hjerne til å leve livet mitt. Kanskje du leste om dagen min og tenkte på deg selv, "Jeg vil ikke føle det, jeg er ikke avhengig." Det er det de alle sier. Jeg tør deg: prøv det en dag og se hvordan det går. Så kom tilbake og fortell oss om det.
