![YouCopia plastpose](/uploads/acceptor/source/70/no-picture2.png)
Å ta vare på hagen min var det siste i tankene mine da jeg hadde sønnen min, Ben, sommeren 2017. De første månedene på vår Jersey Shore-ranch var opptatt nok uten å måtte følge med på torva. Mannen min pleide å klippe i de varmere månedene; Jeg taklet alt annet, inkludert raking og bagging av omtrent 50 høye hagesekker med blader hver høst.
Da bladene kom tilbake bare uker etter C-seksjonen min, kom de tilbake i full styrke. Begge av oss var for opptatt med å ta vare på et spedbarn som hadde stille tilbakeløp. Han sov ikke godt, så vi sov ikke godt.
En del av meg ville gå ut og rake og komme tilbake til det "normale" livet. Men da jeg spant Ben i en over-skulderen bærende prevensjon, ville han fortsatt skrike. Hvert ledige øyeblikk jeg ikke var sammen med ham, prøvde jeg å komme tilbake i jobb, som ble stablet opp som lønnebladene.
I oktober så eiendommen vår verre ut enn normalt fordi begge naboene våre nærliggende holder verftene uberørte.
"Vi kommer til å rydde opp i hagen snart. Vært litt opptatt, ”sa jeg og pekte på bæreselen jeg slo på armen. Jeg kunne ikke se om det var de mørke sirklene under øynene mine eller teppet med eikenøtter og blader som var skrått over plenen min som så ut til å skremme dem.
Da jeg kom ut av huset en dag i november, ble jeg sjokkert over å oppdage at naboen min hadde satt opp et to meter høyt hønsegjerdegjerde, og delte plenen som skilte eiendommene våre. Omtrent en uke senere informerte den andre naboen meg om at hun blåste blader fra grensen til hagen sin til vår “Hjelp oss med det.” Det gjorde bare mannen min, som trakk doble skift på jobben og behandlet babyen, irritert natt. Motvillig gikk han dagen etter for å pakke haugen før den blåste tilbake på den plettfrie innkjørselen hennes.
Det var bare en ting å gjøre, og det var et vanskelig valg på grunn av økonomiske årsaker og det faktum at jeg er en praktisk plenpleie.
Jeg hatet å bruke pengene på noe jeg ellers kunne gjøre selv. Jeg ville vente til alt falt i desember, men visstnok tikket klokken før høsttakkefesten. Da løpesesongen var over, ble vi oppstemt.
Kyllingtråd-Berlinmuren kom imidlertid aldri ned. Jeg var fremdeles i straffefeltet.
Dette siste høstet gruet jeg meg til den uunngåelige stabelen som ville oppsluke hagen vår. Huset vårt ligger på en hovedvei, og forgården er ikke inngjerdet som bakgården. Nå gikk Ben, og jeg kunne umulig ta ham ut foran meg for å rake.
Da jeg hadde hjelp til å ta vare på ham, var det siste jeg ønsket å bruke tiden min på blader fordi jeg fortsatt slet med å finne tid til å jobbe.
Om våren var det på tide å ta turen inn i bakgården og jobbe med resten selv. Forsømte frøplanter hadde blitt små trær. Sengene mine, som ikke ble lukket i to år nå, var dekket til et teppe med ugress. Ben, nå en veldig aktiv pjokk, nektet å spille på det inngjerdede dekket fullpakket med leker. Han ønsket bare å bli trukket rundt i en vogn og ville oppstyr hvis den ikke er bundet. Jeg hadde ikke lyst til å tenke på hva naboene ville gjøre hvis jeg lot ham skrik og gråte for lenge, så jeg ryddet opp i tunet og fikk tilgang til ham i korte spurts.
Så der var jeg, lugging rundt en rød vogn og bøyde seg hvert 20. sekund for å hente pinner... men i det minste fikk jeg dem opp på egen hånd. Det var nå tusenvis av frøplanter av lønnshelikopter å stri med. Løvblåseren ville ha krøllet opp rotet på kort tid, men den høye motoren hans sendte Ben inn i et raseri av fryktelige tårer. Jeg kunne bare rake og feie, noe som knapt hjalp.
Jeg fylte poser litt etter litt. Å få dem over til resirkuleringssentralen innebar omstrukturering av baksiden av jeepen min og kjøring av et kjøretøy fullt av pollenbelastede gårdshunder med en pjokk på slep. Det var ikke morsomt, heller.
Selv om det fortsatt er mer å gjøre, er jeg i det minste tilbake til å styre verftsarbeidet på egen hånd - om enn i fem minutters trinn. Jeg gir opp å kunne vaske uteplassen min til han kommer inn i heldagsbarnehage, men jeg har sluttet med det.
Om høsten går Ben på deltid førskole. Jeg gir opp noen ettermiddager for å rake løv i et forsøk på å beholde freden i nabolaget vårt. Og når det gjelder bakgården, håper jeg Bens nye lekestue vil holde ham opptatt nok til at jeg kan takle arbeid på hagen... minst i løpet av 10 minutter.
En ting er sikkert: Jeg har ikke noe imot at han lar bladene hoper seg rundt lekehuset sitt. Tross alt er ingen perfekt.