![Se! Kreativ løsning for rotete vintersko](/uploads/acceptor/source/70/no-picture2.png)
Jeg husker at jeg jobbet på Jean-Georges restaurant da jeg var 22 og noen spurte meg hva min ideelle jobb ville være. Jeg hadde ikke klart å få noen form for ekte forfatterkarriere ut av college, og de fleste netter var jeg ute sent med kollegene mine og brukte den lille pengene jeg hadde på mat jeg ikke hadde råd til. Så selvfølgelig, uten å nøle, sa jeg at jeg ville bli Anthony Bourdain.
Kunne det vært et annet svar? For en forfatter besatt av mat representerte Anthony Bourdain det aller beste livet. Han gjorde alt: Han var på et tidspunkt en kokk, en forfatter, en offentlig foredragsholder og en vert for en av de beste reise- og matshowene som noen gang har eksistert. Og pokker, var han god på alt dette. Han var en historieforteller som fikk verden til å føles litt mindre. Han ga stemmer til mennesker og kulturer som ellers kanskje ikke får den stemmen, og han gjorde det på en slik måte at det aldri føltes grovt eller approprierende.
Anthony Bourdain levde livet så hardt og så godt at det egentlig ikke gir mening at han er død. Jeg kan ikke slutte å tenke på historiene som ikke vil bli fortalt nå som han er borte. Hans død vil etterlate et hull i matmedier som ikke kan fylles.
Når Jeg hørte nyhetene i morges tenkte jeg også på den ene gangen jeg fikk møte ham. Jeg var 25 og praktikant hos BuzzFeed og ble på en eller annen måte invitert til lanseringsfesten for CNNs Ukjente deler. Det var akkurat slik du tror det ville være: overfylt med mat og gratis drikke og fullpakket med alle menneskene du vil snakke med. Jeg prøvde å bygge opp mot til å si noe – hva som helst – til ham hele natten. Og så, da jeg så ham prøve å forlate festen tidlig med sin daværende kone Ottavia, ba jeg ham om et bilde (det mest u-bourdainske du kunne gjøre). I stedet for å bli irritert eller børste meg av, var han oppriktig hyggelig med hele samspillet – og Jeg tror ansiktet mitt på en måte sier alt (det hele utseendet av hjort-i-frontlykter gir liksom alt borte).
Det var et lite møte, men det har fulgt meg på den måten ting blir hos deg når du møter noen du lenge har beundret. Jeg var ute til klokken 04.00 den kvelden og stengte baren med noen av produsentene fra Zero Point Zero (produksjonsselskapet for Ukjente deler). Det høres banalt ut, men det var virkelig en av de beste kveldene i livet mitt.
Så i kveld skal jeg bo. Jeg skal kjøpe en flaske med noe deilig som jeg definitivt ikke har råd til, og spise for mye kjøtt. Jeg kommer til å være veldig sent ute og bli venner med restaurantpersonalet. Jeg skal late som om jeg er 22 år igjen og prøve å huske at verden fortsatt er full av gode historier å fortelle.
Hvis du eller noen du kjenner trenger hjelp, vennligst ring National Suicide Prevention Lifeline på 1-800-273-TALK (8255).