For en del år siden forlot jeg en karriere som munn- og kjevekirurg for å fortsette å skrive. Jeg hadde oppsøkt det medisinske feltet fordi jeg som førstefødte barn i en innvandrerfamilie måtte møte forventningene om høyere utdanning og en godt betalt jobb. Likevel, etter noen år, fant jeg meg selv i tårer hver gang jeg sluttet på jobb. Jeg tenkte at jeg kanskje bare trengte en ferie. Så jeg valgte et velværested som ga meg litt tid til å reflektere.
En dag gikk jeg rundt i eiendommens labyrint da jeg spurte meg selv: "Hva vil du?" Jeg prøvde å ignorere spørsmålet, men det dukket opp igjen. Jeg skjønte etter hvert at jeg ikke ville bli oralkirurg lenger - jeg ville skrive og fortelle historier. Men en så stor endring var skremmende. Da jeg kom hjem igjen, var det eneste skrittet jeg tok å kutte ned på utgiftene og spare mer penger som forberedelse til et potensielt karriereskifte. Men kroppen min begynte å gjøre opprør, og påførte alvorlige gastrittanfall som sendte meg til legevakten. Etter noen av disse bestemte jeg meg for at det virkelig var på tide å gi beskjed. Mens lønnen min var medvirkende til å hjelpe meg med å bygge opp sparepengene mine og føle meg noe trygg med overgangen, lærte jeg fortsatt en
mye fra å bytte til en lavere betalt karriere.Skiftet dikterte en endring i livsstil og lærte meg flere leksjoner underveis, hvorav noen krevde å se meg i speilet. Jeg likte ikke alltid det jeg så, men jeg elsket det jeg lærte. Her er ni nuggets jeg plukket opp.
Som kirurg kunne jeg gå hvor som helst og kjøpe alt jeg ville. Posh gym og en personlig trener, sjekk. Utenlandsreiser, sjekk. Jeg husker at jeg anbefalte disse aktivitetene til andre eller snakket om mine reiser til folk som om alle hadde samme lønn. Det tok å forlate feltet for å utvikle forståelse for og medfølelse for mennesker med ulike inntektsnivåer.
På mine fridager gjorde jeg en vane med å besøke favorittbutikkene mine og kjøpe klær, sko, smykker og kroppsprodukter. Selv et år etter at jeg sluttet å handle tilfeldig, fant jeg klær med merkelapper i skapet mitt. Det var sløsing med penger og en bjørnetjeneste for Moder Jord, tatt i betraktning skaden moteindustrien gjør på miljøet. Jeg skjønte at disse ekstrakjøpene var en måte å håndtere negative følelser på, tristheten etter skilsmissen, stresset i arbeidet mitt og kanskje en følelse av ensomhet.
Når jeg endret forbruksvanene mine og begynte å fokusere på behov i stedet for ønsker, la jeg merke til hvor lite jeg måtte eie for å leve lykkelig. Mitt 500 kvadratmeter store studio ble mitt fristed. Jeg fortsatte favorittaktivitetene mine med å skrive, tegne og bake. EN lite boareal krevde mindre tid og krefter å vedlikeholde. Å være oppmerksom på plass innebar å velge færre, men god kvalitet.
Vi lever i et forbrukersamfunn som konstant presser og manipulerer alle til å ønske og kjøpe ting vi ikke nødvendigvis trenger. Jeg lærte at jeg kanskje trenger en bil, men det gjør jeg ikke trenge en BMW. Jeg trenger et sted å bo, men det trenger ikke være en økonomisk belastning. Jeg er oppmerksom på hva jeg har råd til. Og hvis venner dømmer meg negativt for å gjøre det, revurderer jeg disse vennskapene.
For meg er det en måte å leve på et budsjett og fortsatt nyte livet. Jeg benytter meg av museenes rabatt eller gratis dager. I stedet for å kjøpe bøker, besøker jeg det lokale biblioteket, som også tilbyr pass til kulturelle arrangementer (museer, ballett, osv.) Jeg kjøper råvarer fra sesongen – det smaker bedre og koster mindre – og jeg sjekker ut gratis samfunnsklasser på min lokale yoga studio.
Uansett hvor mye jeg elsker en gjenstand, forsvinner som regel nyheten i løpet av en dag, en uke eller en måned. Det som forblir med meg for alltid er minnet om en tur, et deilig måltid eller en ferdighet jeg lærte i en klasse.
Når jeg er nede, husker jeg hva jeg har oppnådd så langt. Ved å trekke på suksessene mine vet jeg at jeg kan håndtere det som kommer etterpå. Å anerkjenne mine prestasjoner gir meg mot og styrke til å gå videre.
Det er et ordtak som sier: "Når du elsker det du har, har du alt du trenger." Jeg kan ikke være mer enig. Det er lettsind og glede i å sette pris på det jeg har og innse at det er nok. Når jeg gjør det, føler jeg meg overflod.
Å ha klarhet i mine beslutninger og autonomi gjør at jeg føler meg mer selvsikker. Når jeg valgte den karriereveien som var best for livet mitt, var jeg villig til å akseptere konsekvensene, selv om de var litt ubehagelige. Jeg trakk meg opp etter støvelstroppene og bygde på nytt.