Vi velger disse produktene uavhengig – hvis du kjøper fra en av lenkene våre, kan vi tjene en provisjon. Alle priser var nøyaktige på publiseringstidspunktet.
IKEA fyller 80 år i år, men det ser fortsatt ikke en dag ut over sin livlige, moderne ungdom. For å feire jubileet, IKEA bringer tilbake vintage møbelstiler, og vi tar en tur nedover memory lane.
Hvis du har møblert eller dekorert en leilighet i de siste, vel, 80 år, har du sannsynligvis vendt deg til IKEA. Kanskje du ankom labyrinten i et utstillingslokale med lyse øyne og busket hale på en lørdag morgen, eller kanskje du tok en desperat tur sent på kvelden i håp om å finne rimelige lagringsløsninger under fluorescerende lys. Kanskje du hadde en DIY-montering går galt, testet grensene for kreativitet med en IKEA hack, eller fant din fremtidige partner mens du kjøpte en allerede satt sammen bokhylle fra Facebook Marketplace. Uansett opplevelse er IKEA-historier sjelden kjedelige og ofte ekstremt personlige og relaterte.
Til ære for 80-årsdagen, spurte vi våre lesere om deres favoritthistorier fra IKEA. Fra nesten knusende nederlag til en pakke rotter (!) til hjertevarmende historier som vil gjenopprette troen din på menneskeheten, her er hva 10 IKEA-kunder hadde å si.
«Som en sterk, uavhengig kvinne følte jeg meg trygg på å forlate huset mitt den skjebnesvangre dagen. Jeg var på vei til det ærede landemerket i DC-området. Nei, ikke National Mall - IKEA i College Park. Da jeg ankom, hoppet jeg over utstillingsrommene og ble direkte til midtgang 6 og søppel 11, hvor jeg så IDANÄS-garderoben jeg kom for. Den var pakket i en stor, flat pappeske, sannsynligvis bredden og lengden til en døråpning. Den var innen rekkevidde, på en hylle bare litt høyere enn min 5'4-tommers ramme.
Jeg dro dukken opp ved siden av meg og gikk frem mot premien min. Jeg rakte armene mine opp for å skyve esken frem omtrent halvveis fra hyllen, og da hadde jeg planlagt å flytte meg, ta tak i den fra et bedre utsiktspunkt, og plasser den elegant på dollyen, noe som sannsynligvis inspirerer til ærefrykt og respekt for tilskuere.
Bortsett fra at det ikke var det som skjedde.
I stedet skled jeg boksen litt for langt frem på hyllen. Vekten forskjøvet seg og plutselig støttet jeg nesten hele vekten over hodet med mine utstrakte armer. Det som skjedde videre var sakte film: Det var for sent å skyve boksen tilbake. Jeg måtte enten skrike om hjelp eller gå ned med skipet. Dessverre, og med min siste flyktige fnugg av uavhengighet, valgte jeg det siste. Jeg støttet vekten fullt ut over hodet, sank ned i en knebøy og ansiktet mitt ble rødbeterødt av forlegenhet. Det var et øyeblikk da jeg tenkte at jeg kanskje kunne klare dette.
I stedet smeltet jeg sakte til bakken som en snømann i solen. Jeg ble klemt flat på ryggen midt i IKEA, en stor, flat boks oppå hele kroppen. Det skjedde så sakte at jeg tror at alle rundt meg, til og med meg selv, egentlig ikke trodde det de så skje. Det var ingen hast til å hjelpe meg. Det var mer som den scenen i Brudepiker – du kjenner den ene: ‘Det skjer … det skjedde.’» –Bridget
«Hver gang jeg tenker på IKEA, er det en spesifikk tur som alltid kommer til tankene. Min kone og jeg dro dit for å hente noen nye møbler. Mens vi vandret gjennom butikken, snublet vi over disse særegne kosedyrrottene som ble solgt i en gigantisk søppelbøtte. De var merkelig søte, og vi tenkte, hvorfor ikke ha det litt moro?
Bevæpnet med en håndfull av disse lodne skapningene, turnerte vi rundt i butikken og gjemt dem på forskjellige uventede steder i utstillingsrommet. Vi plasserte en rotte som tittet ut av et kjøkkenskap, en annen puttet seg under sengetrekkene, og en satt til og med på kanten av et utstillingstoalett. Vi lo så hardt og prøvde å være subtile mens andre shoppere freste rundt.
Omtrent en måned senere besøkte vi butikken igjen. Da vi ruslet gjennom utstillingsrommet, begynte vi å legge merke til flere av disse utstoppede rottene på tilfeldige steder. En stakk ut fra en skuff i en MALM-kommode, en annen var gjemt i en BILLY-bokhylle, og enda en lå og sov på en POÄNG-stol. Øynene våre møttes, og vi brøt ut i latter. Det virket som om vår ufarlige spøk hadde inspirert andre.» – Jeremy
«IKEA-katalogen fra 1997 var [en] stor [design] innflytelse. Den katalogen kom hjem til meg på midten av 90-tallet, og jeg hadde aldri sett noe lignende i mitt liv. Dette var pre-internett-æra og jeg var et barn på landsbygda i Storbritannia, så tilgangen min til moderne design var i utgangspunktet null. Det var som å bla gjennom sidene til en fremmed verden. Jeg har fortsatt den katalogen og klarte å finne mange av stykkene som jeg virkelig ønsket meg den gang til hjemmet mitt nå.» —Michael, som beskriver neonleiligheten hans, omtalt i en AT House Tour.
«Har du noen gang lekt gjemsel i en IKEA før? Vær forberedt på det mest utfordrende spillet i livet ditt. Niesen min syntes det var en god idé, men jeg skjønte bare ikke hvor stort IKEA faktisk er. Det tok over en time å finne en av mine nieser. Det var stressende, morsomt, og la meg si deg, jeg vet nå hvor alt er i IKEA.» — Jarir
«Jeg møtte Briony ved utsjekkingsdisken til IKEA i Tokyo i august i fjor. Jeg så den uanstrengte stilen hennes på avstand, og hun hadde et «livslyst»-glimt i øyet. Vi klikket umiddelbart og innså snart at vi hadde så mye mer til felles enn det åpenbare "Lost in Translation"-temaet i Tokyo — Vi delte en lidenskap for design, matlaging og en fascinasjon for dette magiske landet som vi nå kaller hjem.» – James, hvem var det omtalt i en AT House Tour og møtte partneren sin på en IKEA
«Da jeg fikk min første leilighet, ønsket jeg å lage et fint, velmøblert hjemmekontor, men jeg hadde ikke budsjett til mye. jeg har en MICKE skrivebord og et halvt dusin BILLY bokhyller og brukte en hel helg på å sette dem opp.
Da jeg satte sammen bokhyllene, fant jeg ut at baksiden var i veien for ledninger og lysbrytere, så jeg hoppet over det. Søndag kveld hadde jeg satt opp hele kontoret vakkert. Hyllene ble lastet, skrivebordet mitt ble satt opp, og jeg kunne ikke vente med å jobbe i det vakre nye rommet mitt.
Midt på den natten hørte jeg en høy braklyd fra det nye kontoret mitt, og jeg kom til døren akkurat i tide til å se katten min spurte ned gangen bort fra rommet. Jeg vet ikke nøyaktig hvordan det startet, men en av bokhyllene mine – som aldri kom til å bli stabil uten støtte – veltet og startet en kjedereaksjon. Hver eneste bokhylle i rommet falt om. De var et totalt tap. Dette stoppet meg ikke fra å erstatte de bokhyllene med samme modell når jeg hadde spart opp pengene. Denne gangen husket jeg støtten.» — Ben
«Noen av mine tidligste barndomsminner er fra et besøk på IKEA i hjembyen min Woodbridge, Virginia. Det er ikke rart at den halvannen time lange kjøreturen fra mitt nåværende hjem i Richmond til Woodbridge IKEA er en nostalgisk biltur jeg ser frem til.
Jeg var 3 eller 4 år gammel, og jeg husker at jeg holdt moren min i hånden da vi gikk gjennom gangene i utstillingsrommet sammen. Foreldrene mine lot meg velge de enkle hvite soveromsmøblene og det rosa sengetøyet, som ville bli bakteppet for mange barndomsminner. Det er noe så beroligende med å reise tilbake. Selv om jeg ikke trenger å kjøpe noe, føler jeg meg trøst av å være der.» – Kristen
«Første gang jeg besøkte en IKEA, var jeg ute av byen for å besøke svigerforeldrene mine. Jeg regnet med at det ville bli en fin tur, siden jeg hadde hørt å besøke utstillingsrommet kunne være en kul opplevelse. I tillegg selger de mat, så vi kunne spise lunsj også. Imidlertid ble jeg raskt skilt fra familien og endte opp tapt i omtrent en time - på slutten av det lurte jeg på om jeg var i Twilight Zone eller noe. Jeg kunne bare ikke finne en utgang. Hele tiden vandret familien min også rundt i utstillingsrommet og lette etter meg! Hver gang siden da jeg har vært på en IKEA, bruker vi vennesystemet.» — Dan
Kort tid etter at jeg ble skilt og flyttet til New York City, befant jeg meg i min lokale IKEA-butikk med en nær venn og broren min, som var der for å hjelpe meg med å velge en ny (mindre) spisestue bord. Jeg var frustrert og butikken stengte snart. Hvert bord jeg valgte var utsolgt, og barna mine ventet hjemme med en barnevakt.
Jeg brast plutselig ut i gråt midt i utstillingsrommet. «Hva slags mor har ikke bord til barna sine?» Jeg var nesten utrøstelig helt til vennen min oppdaget noe som kunne fungere. Jeg tørket tårene og bestemte meg for å få det til å fungere. Se, bena til bordet var på lager, men bordplaten var ikke på lager. Vi trasket til lagerområdet og fant beina. Jeg følte meg så latterlig. "Hva skal jeg med disse?" slengte jeg ut. "Vel, du vet i det minste at du har gode ben!" Broren min prøvde å trøste meg.
Jeg betalte for bordbena og da vi forlot butikken og gikk inn på parkeringsplassen, kom en kvinne bort til meg. "Jeg beklager, men jeg kunne ikke la være å overhøre deg i butikken," sa hun. "Jeg er her og henter noen møbler til min første leilighet etter overgangen fra midlertidig bolig. Jeg er også mamma. Jeg vet hvordan du har det." Hun holdt et lite salongbord mens hun forklarte at det var alt hun hadde råd til. "Det er ikke størrelsen på bordet," sa hun. Det er menneskene rundt det som betyr noe." Jeg ble stoppet i mitt spor og følte meg forferdelig for å lage bråk. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. "Takk," sa jeg litt flau. "Og gratulerer med ditt nye hjem." Hun smilte og begynte å gå sin vei til hun ropte: «Du er en flott mor. Barna dine er heldige. Og han har rett, du har gode bein!» Vi bryter alle ut i latter. Den dag i dag har jeg fortsatt disse bena, og til slutt fant jeg den perfekte toppen for dem.» – Maria
«For noen år tilbake flyttet vi til vår nye familieleilighet og la inn en bestilling på spisestuestoler like før Nyttårsaften. Byen vår hadde ikke en IKEA-butikk, så vi ventet spent på at budet skulle komme. Som skjebnen ville ha det, på grunn av stor trafikk og en uventet snøstorm, ankom kureren like før midnatt. Så vi endte opp med å feire nyttår med kureren. Det er flere år siden den hendelsen, men vi husker fortsatt den morsomme nyttårsaften med en veldig spesiell levering!» – Natasja