Som produktene vi valgte ut? Bare FYI, vi kan tjene penger på lenkene på denne siden.
"Det var umulig ikke å bli rørt til tårer av synet av sønnene hennes som gikk bak kisten hennes, og konvolutten med ordet 'Mumie' blant blomstene."
Søndag 31. august 1997. Den dagen verden våknet for å oppdage at prinsesse Diana hadde dødd i en bilulykke. Da de fleste først prøvde å absorbere nyhetene, sto jeg inne i Paris-tunnelen der det hadde skjedd.
Timer før var jeg på vei til sengs etter et sent skifte hos Press Association nyhetsbyrået hvor jeg var reporter. Det hadde vært en rolig natt, nå som hadde endret seg dramatisk. "Du må få Paris," bjeffet nyhetsredaktøren min på telefonen. "Det har skjedd en bilulykke. Diana er skadet. Dodi al Fayed er død. "
Sjokkert bestilte jeg den første flyreisen til Paris ved daggry. Jeg kan ikke late som om jeg ikke følte meg begeistret da jeg forberedte meg på å gå på en så stor historie. Hele sommeren hadde Diana vært på forsidene da romantikken hennes med Dodi spilte ut for kameraene. Hver dag så det ut til å bygge seg opp til et slags klimaks. Nå dette.
Omtrent klokken 04.20 om morgenen brøt nyheten om at Diana var død. Det var PA som kunngjorde hennes død først, i forkant av den offisielle bekreftelsen. De hadde en utmerket kilde og kunne ikke motstå å øse på resten av verden.
Flyet til Paris var fullpakket med journalister. Selv de mest erfarne av dem så ut til å være så sjokkerte som jeg var. Vi hadde allerede hørt rapporter om at bilen ble jaget av fotografer. I tillegg til sjokk over Dianas død, var vi ikke sikre på hva slags mottakelse vi ville fått.
På bakken fikk jeg en taxi rett til krasjstedet. Klokka var åtte om morgenen da jeg nådde Alma-tunnelen, nær Eiffeltårnet. Jeg ventet at det fortsatt skulle være avstengt. Men vrakpanten på Mercedesen ble flyttet bort, og trafikken rant allerede gjennom den ene siden.
Folk var så nysgjerrige at de gikk inn for å ta en titt. Jeg klarte å komme meg inn før politiet stengte den av. Det eneste skiltet var en bukke i bunnen av den 13. betongsøylen der bilen hadde krasjet og det litt bisarre synet av en bukett blomster som hadde blitt igjen i hyllest.
Selv etter at tunnelen var stengt, fortsatte folk å ankomme for å komme så nært som mulig. Jeg snakket med mange av dem for å få deres reaksjon. Det var noen tårer og litt sinne - på prins Charles, på media - men mest snakket de om sjokk og sorg for de to små sønnene hennes.
Tunnelen hadde åpnet seg helt og en annen reporter og jeg leide en taxi for å kjøre oss gjennom. Med så mye ryddet var det vanskelig å forestille seg hva som hadde skjedd kvelden før.
På sen ettermiddag ba nyhetsredaktøren meg om å komme til Pitié Salpêtrière sykehus, hvor medisinere hadde kjempet for å redde Dianas liv. Prins Charles og søstrene hennes hadde kommet for å ta kroppen hennes hjem.
En liten gruppe journalister fikk se fra sidelinjen på basis av at de delte detaljene de så. Jeg ville ha elsket å være blant dem, men i stedet ble jeg med folkemengdene på gaten utenfor. Sent på ettermiddagen ble en leskur drevet ut, kisten dekket med en Royal Standard.
Det var en svak applaus som et merke av respekt, men de fleste sto i stillhet. Hele dagen hadde jeg hørt på andres reaksjoner, og vært reporter. Nå følte jeg meg trist da endeligheten av Dianas død begynte å synke inn.
Dagen etter var papirene fulle av bilder av den triste hjemkomsten. Historien hadde flyttet tilbake til London og den enorme strømmen av sorg.
Etter en dag eller to ble jeg ropt tilbake i tid for å hjelpe til med å dekke begravelsen. Jeg var fremdeles i reportermodus, men som folk flest, var det umulig å ikke bli rørt til tårer av synet av sønnene hennes som gikk bak kisten hennes, og konvolutten med ordet "Mumie" blant blomster. Først nå har de avslørt hvor vanskelig det var for dem.
(Bilder: Getty, Jackie Brown)
Fra: God rengjøring Storbritannia