Liker produktene vi valgte ut? Bare FYI, vi kan tjene penger på lenkene på denne siden.
Thomas Loof
Christine Pittel: Kalkgrønn, mandarin oransje, lilla... dette ser ikke ut som noe gårdsbruk jeg noen gang har sett.
Jeffrey Bilhuber: Jeg vet. Det er ganske kjeftedroppende. Når du tenker på et våningshus, tenker du på skrubbet hvite rom, men jeg ville at dette skulle være lyst og optimistisk og sterkt, med store farger. Dette er rom for en aktiv, voksende familie. Det er ingenting namby-pamby her. Det handler om selvtillit og klarhet.
Beskriv innstillingen for meg.
Bilde-perfekte bukoliske, bølgende åser så langt du kan se. Vi er i Far Hills, New Jersey, på Dunwalke Farm, som ble grunnlagt av min klient Andrew Allens oldefar i 1928 og er fremdeles en aktiv gård. Dette huset ble opprinnelig bygget for en av leietakerne som bodde og arbeidet på eiendommen. Men da barna vokste opp og fikk egne barn - Andrews tre gutter representerer den femte generasjonen - hevdet de sine egne steder, og disse husene ble omgjort til å imøtekomme dem. Familien ønsket ikke å vokse fra hverandre. De ville vokse sammen.
For en transformasjon! Du eksploderte i utgangspunktet våningshuset med det dobbelthøyde rommet.
Jeg kan ikke ta æren for at jeg drømmer det. Det var arkitekten John Heyrich, som hadde ideen til å fylle tomrommet mellom dette huset og et gammelt steinishus med ett stort volum av et rom, sammen med et nytt kjøkken. Så da fokuset skiftet til den nye stuen, ble den gamle en mottakshall, med to sofaer, komfortable stoler og en brølende ild for å ønske deg velkommen.
Hva gjør den rottingstolen ved siden av et Queen Anne-bord?
Bordet er en arv fra familien, en av disse berøringssteinene som viser at familien er dypt forankret i dette huset. Og så en dag gravde noen seg rundt på loftet og fant den stolen og la den ned her - eller i det minste, det er slik jeg vil at den skal føles. Den slags spontanitet er det som gjør de flotte gamle husene jeg elsker så fortryllende.
Jeg skulle ønske jeg hadde vært en flue på veggen da du sa at du skulle gjøre lilla vegger på biblioteket.
Biblioteket er mer intimt, og de dyplilla veggene oppfordrer deg til å se innover. Det er et rolig, avslappende rom.
Thomas Loof
Stille? Du har en crimson sofa, et eplegrønt bord, en stripet stol og et antilopeteppe. Hvordan vet du når du skal slutte med fargen og mønsteret?
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg det, og jeg vil advare alle fra å prøve det hjemme. Jeg er som en kunstner som maler et lerret når jeg planlegger, tilfører en fargeklatt her og en interessant tekstur der. For mange år siden ville du plukke ut et stoff, og løpe nedover på siden av prøven var komplementære stoffer og pynt i matchende toner. De dagene med dekorering av boka er for lengst borte. Nå er det helt intuitivt. Jeg svarer bare på farge og tekstur. Men det krever mye arbeid å få ting til å se så uanstrengt ut.
Hvordan kommer det tre forskjellige gardintøy i det store rommet?
Det er et hierarki. Midtpanelene på det høye vinduet er utført i stor blokkering som skaper et stort inntrykk. Sidepanelene er en enklere ikat. Og så ble persimmon-gardinene på de franske dørene gjenbrukt fra Andrews New York-leilighet. Det er ingen grunn til at et godt sett med gardiner ikke kan følge deg rundt.
Hva fikk deg til å legge et tartanteppe i spisestuegulvet?
Det er det gamle ishuset, bygget av rød feltstein, og det tryllet frem bilder av en flott pub eller rathskeller der du skulle sitte i en mørk treboks, polstret i sprukket skinn og nippe til kardett. Ishuset har sin egen unike historie, og det siste jeg ønsket meg der var det typiske persiske teppet.
Thomas Loof
Vindushusene er neppe typiske. Hvorfor malte du dem kartbruk?
Jeg blir så lei av vinduer som ser ut som stolper i en celle og får meg til å føle meg fanget inne i et hus. Jeg ender ofte opp med å male dem grønne, for å smelte inn i landskapet. Eller noen ganger maler jeg dem beksvart, slik at myntene praktisk talt forsvinner om kvelden.
Har du noen gang møtt en farge du ikke likte?
Jeg har aldri møtt en rom Jeg likte ikke, enn si en farge! Det er ikke et rom jeg ikke kan forbedre, fordi jeg alltid ser potensialet. Disse rommene vil fortsette å vokse sammen med familien. De vil godta endring. Ingenting er statisk eller fast. Og om et par år vil de se enda bedre ut.
Se flere bilder av dette vakre hjemmet her »
Denne historien dukket opp opprinnelig i februar 2016-utgaven av House Beautiful.